En historie om revolusjon

I dag er de fleste folk i Norge avhengig av Internett. Vi tar det som en selvfølge at vi kan sende e-post, legge ut reklame, hjemmesider og selvfølgelig blogger i tillegg til å ha tilgang til all verdens informasjon, og alt dette innen rekkevidden til pekefingeren og hastigheten til en lysstråle. Men bare for 40 år siden var ikke Internett mer enn en vitenskapelig kuriositet bare kjent ved høytstående amerikanske universiteter. Gjennom denne lille artikklen ønsker jeg å belyse hvordan et slikt "nerdeverktøy" har utviklet seg til det viktigste verktøyet i moderne tid.


Veien fra Arpanet til Internet
Det hele startet med en annen revolusjon enn den jeg skal snakke om, nemlig den kommunistiske. Etter annen verdenskrig hadde Sovjet lagt under seg det meste av østlige-europa og amerikanerne ble stadig mer redd for at hele verden skulle falle under kommunismens ødeleggende klo. I hvert fall var det slik de så på det. Da også Sovjet hadde et tilsynelatende stort og økende forsprang på amerikansk forskning, blant annet med oppskytningen av Sputnik i 1958 ville amerikanerne finne en ny måte å dele informasjonen mellom landets egne forskere for å effektivisere forskningen. De ville gi forskerene tilgang til datakraft slik at de igjen kunne bli den teknologisk ledene nasjonen og for å utvikle et mer effektivt informasjonsnett for forsvaret. Derfor etablerte president Eisenhower ARPA, Advanced Research Projects Agency (omdøpt i 1972 til Defense Advanced Reseach Projects Agency, en underavdeling i United States Department of Defence) i 1958. Dette militære forskningsprosjektet etablerte så IPTO, Information Processing Technology Office med J. C. R. Lickleider som forskingssjef. Han var veldig interessert i informasjonsteknologi og så et universelt nettverk som en potensiell revolusjon for hele menneskeheten, hvilket han senere fikk rett i. De prøvde først å koble sammen de forskjellige nettverkene som allerede fantes på universitetene gjennom telefonnettet, siden dette var det store etablert nettet på den tiden. Problemet var at koblingen ble bygd på linje byttings prinsippet som ble gjort i store sentraler. Det gikk ut på at man opprettet en fysisk kobling mellom de to aktuelle partene eller nettverkene som så måtte opprettholdes til "samtalen" var ferdig. Når det var snakk om to datamaskiner var det da mye tid som gikk til spille ettersom når man brukte en datamaskin trykte man på en tast, også gikk det kanskje mye tid før man trykte på en tast til. Derfor utviklet man "pakke bytting" med regler og protokoller for hvordan pakker med informasjon skulle bli distribuert over nettet. Informasjonen ble delt opp i mange pakker, så ble de innpakket i konvolutter og addressert til et spesiellt sted på nettverket. De ble så sendt til en node eller router som sendte den videre slik at den kom litt nærmere bestemmelsesstedet til den hadde kommet frem. Slik er det også internett fungerer i dag. Dermed var en node fri til å behandle en annen pakke til en ny adresse med en gang den var ferdig med den første og man trengte ikke å opprettholde en fysisk kobling. En annen uforutsett fordel var at nettet ble mye mer robust i og med at hvis en kobling ble ødelagt kunne pakkene bare ta veien gjennom en annen node.

Etter mye arbeid ble den føste noden i ARPANET opprettet i Universitetet i California 29 Oktober 1969. Arpanet forble nasjonalt forbeholdt amerikanske universiteter og forsvaret men ideen om Arpanet spredte seg raskt og snart hadde du et stort nettverk utenfor det myndighetsorganiserte Arpanettet. Dette vokste etterhvert utover landegrensene til Europa, Canada, Hong Kong og Australia. Men det var først i 1983 at den såkalte TCP/IP protokollen kom på banen. Dette er enkelt sagt bare en egen måte som pakke-byttingen ble organisert på. Bare for å nevne det var det også rundt denne tiden av "hacking" av computere fikk oppmerksomhet. Mye på grunn av seks tenåringer kjent som 414 som brøt seg inn i over 60 computernettverk i 1982 og på grunn av filmen "WarGames" fra 1983 som ga allmennheten en grad av masseparanoia for at hackere skulle ødelegge verden ved å skyte ut massevis av atombomber. TCP/IP protokollen ble etter hvert veldig populær noe som gjorde at når kommersielle firmaer (f.eks. Telenet) fattet interesse og kom med egne nettverk i tillegg til det da eksisterende internasjonale IPSS valgte de fleste å bruke denne protokollen siden nettverkene da kunne "snakke" med hverandre.


"Webben" bli født
Men Internett som vi kjenner det i dag ble ikke utviklet før tidlig på 90-tallet. Da ble den typen pakker som kjørte på den etablerte infrastrukturen som TCP/IP protokollen opprettholdt utviklet, nemlig HTML sidene. Disse er også kjent som grunnenheten i webben eller "world wide web". Disse gjorde det mulig å lenke sammen dokumenter som ligger på forskjellige maskiner slik at å finne informasjonen man vil ha ta i ble ekstremt enkelt. Det var en mann ved navn Tim Berners-Lee som fant opp dette. Grunnen til at han utviklet det var fordi han jobbet på CERN i Sveits. En gigantisk partikkelreaktor fysikerne bruker til å trenge stadig dypere ned i materien. Der blir det selvsagt produsert store mengder informasjon. Fordi denne informasjonen er spredt rundt på forskjellige systemer fant Tim Berners-Lee på at man kunne skrive inn all denne informasjonen i en form som kunne publiseres på CERNs nettverk og så leses av alle de andre tilkoblede datamaskinene. Snart var verdens første webserver oppe og gikk i tredje etasje på Tim Berners-Lees computer. Det tok ikke lang tid før han fikk den geniale ideen å kombinere dette med Internett og webben slik vi kjenner den i dag ble født.

Etter dette ble fort Internett kjent og bruken skøt i været. Man fant andre bruksområder og snart ble flere og flere nettlesere utviklet. ViolaWWW og HyperCard var blandt de eldste. Til dette punktet var Internett fortsatt bare forbeholdt spesiellt interesserte akademikere og teknikere (nerder) men etter at Mosaic nettleseren ble gitt ut sent i 1994 ble den allmene interessen for Internett også vekket. Internett vokste dramatisk og i løpet av 90-tallet hadde det unkonkurrert de fleste andre allmenne datanettverk, selv om noen fortsatt har holdt seg separerte til dags dato (FidoNet).


Internett er fortsatt i utvikling
Stadig utføres det arbeid for å standardisere måten nettsider er skrevet på for at de skal kunne bli vist av alle nettlesere på alle operativsystemer. Dette skjer gjennom anbefalinger fra organisasjoner som W3C (World Wide Web Consortium) og IETF (Internett Engineering Task Force).

I starten var Internett ment for å distrubiere datakraft, men man fant fort ut at e-post var en mye nyttigere funksjonalitet. Dette forble den viktigste funksjonen helt til HTML og world wide web ble innført og overtok førsteplassen lett. I dag er Internett det viktigste verktøyet vi har til å dele informasjonen og fremtiden vil kanskje bringe ett Internett der informasjonen kan bli lagt ut og forstått av alle uansett hvilket språk de kan. Det er bare å vente og se.